Etter at du er hentet på hotellet, venter eventyret:
Du setter deg inn i en liten, åpen buggy, med fjellene i Taurusfjellene nær Alanya foran deg.
Først skal du kjøre langs brede, humpete grusveier. Vognen vibrerer, små steiner flyr til siden, og vinden pisker mot ansiktet ditt. Man innser raskt: Å kjøre er enkelt, men terrenget gjør det spennende – hvert eneste hull i veien, hver eneste hump får buggyen til å hoppe. Tette furuskoger til høyre og venstre, med sporadiske utsikter over Alanya langt nede og havet som en blå stripe i horisonten.
Så blir det smalere: en smal sti snor seg oppover skråningen, hårnålssving etter hårnålssving. Foran deg ser du støvskyen fra buggyen foran deg; bak deg hører du brølet fra de andre motorene. Du svinger deg rundt skarpe svinger og kjenner at dekkene spinner litt når stien blir brattere. Noen steder kjører man tett inntil fjellene, mens utsikten andre steder plutselig åpner seg – dype daler, grønne skråninger og små fjellandsbyer i det fjerne. Når du kommer til toppen, er det en kort pause: motoren slås av, stillhet. Bare lyden av motorene som går på tomgang, og et sted i nærheten en bekk. Du må gå ut. Klærne dine er dekket av støv, du er svett og smiler bredt. Nå er det tid for å ta bilder med buggyene med fjellene i bakgrunnen, ta en slurk vann, vitser litt med de andre sjåførene, og så er det på tide å kjøre videre. Nå kommer det beste: elveleiet. Guiden vinker, gir signalet, og dere ruller ut i det grunne vannet én etter én. Først skvulper vannet bare forsiktig mot dekkene, men så blir bunnen ujevn, med steiner under vannet og små fordypninger. Du gir gass, vannet spruter opp over panseret, og kalde dråper treffer ansiktet ditt. Noen steder er det skikkelig gjørme – man lar buggyen pløye seg gjennom den og kjenner hvordan den glir bort et øyeblikk. Latter og jubel fra alle kanter, vannet, gjørmen, motorbrølet – en ren følelse av eventyr. I mellomtiden kjører du gjennom vannpytter og gjørmete strekninger i skogen; underlaget er mykt, og buggyen etterlater spor. Noen ganger må man holde rattet litt hardere når man kommer til en skråning eller et dypt hjulspor. Det er nettopp det som gjør det så tiltrekkende: det er ikke farlig, men man føler at man virkelig er ute i terrenget – langt unna veier, hoteller og strandstoler. Til slutt går stien nedover igjen. Luften blir varmere, støvet setter seg fast i ansiktet ditt, men du lever deg helt inn i øyeblikket: du gir gass, styrer, unngår hindringer og ler. Først når du kommer tilbake til basestasjonen og motorene er slått av, innser du hvor høyt det egentlig var. Du går ut, ser at hendene dine er smurt inn med jord, at brillene dine er skitne – og det er nettopp det som viser hvor gøy du nettopp har hatt det.
En buggy-safari i fjellene rundt Alanya er nettopp denne blandingen av adrenalin, natur, vann og gjørme: ikke komplisert, men intens; ikke farlig, men spennende – og til slutt føler du at du har vært på et lite eventyr i hjertet av Taurusfjellene.
