Etter at du er hentet på hotellet, venter eventyret:
Du setter deg inn i en liten, åpen buggy, med Taurusfjellene nær Alanya foran deg.
Først kjører man langs brede, humpete grusveier. Vognen vibrerer, små steiner flyr til siden, og vinden pisker mot ansiktet ditt. Man innser raskt: Å kjøre er enkelt, men terrenget gjør det spennende – hvert eneste hull i veien, hver eneste hump får buggyen til å hoppe. Tette furuskoger til høyre og venstre, med sporadiske utsikter over Alanya langt nede og havet som en blå stripe i horisonten.
Så blir det smalere: en smal sti snor seg oppover skråningen, sving etter sving. Foran deg ser du støvskyen fra buggyen foran deg; bak deg hører du brummen fra de andre motorene. Du svinger deg rundt krappe svinger og kjenner at dekkene spinner litt når stien blir brattere. Noen steder sykler man tett inntil fjell, andre steder åpner utsikten seg plutselig – dype daler, grønne skråninger, små fjellandsbyer i det fjerne. Når man er kommet til toppen, tar man en kort pause: motoren slås av, stillhet. Bare knitringen fra motorene som kjøler seg ned og lyden av en bekk et sted i nærheten. Du må gå ut. Klærne dine er dekket av støv, du er svett og smiler bredt. Nå er det tid for å ta bilder med buggyene foran fjellbakgrunnen, ta en slurk vann, vitser litt med de andre sjåførene, og så er det på tide å kjøre videre. Nå kommer det beste: elveleiet. Guiden vinker, gir signalet, og dere ruller ut i det grunne vannet én etter én. Først skvulper vannet bare svakt mot dekkene, men så blir bunnen ujevn, med steiner under vannet og små fordypninger. Du gir gass, vannet spruter opp over panseret, og kalde dråper treffer ansiktet ditt. Noen steder er det skikkelig gjørme – man kjører buggyen gjennom den og merker hvordan den glir litt unna. Latter og jubel fra alle kanter, vannet, gjørmen, motorstøyen – en ren følelse av eventyr. Underveis kjører du gjennom vannpytter og gjørmete partier i skogen; underlaget er mykt, og buggyen etterlater spor. Noen ganger må man holde rattet litt hardere når man kommer til en skråning eller et dypt hjulspor. Det er nettopp det som gjør det så tiltrekkende: Det er ikke farlig, men man får følelsen av å virkelig være ute i terrenget – langt unna gater, hoteller og strandstoler. Til slutt fører stien nedover igjen. Luften blir varmere, støvet setter seg fast i ansiktet ditt, men du lever deg helt inn i øyeblikket: du gir gass, styrer, unngår hindringer og ler. Først når du kommer tilbake til basestasjonen og motorene slås av, innser du hvor høyt det egentlig var. Du kommer ut, ser at hendene dine er fulle av skitt, at det er skitt på brillene dine – og det er nettopp det som viser hvor gøy du nettopp har hatt det.
En buggysafari i fjellene rundt Alanya er nettopp denne blandingen av adrenalin, natur, vann og gjørme: ikke komplisert, men intens; ikke farlig, men spennende – og til slutt føler man at man har vært på et lite eventyr midt i Taurusfjellene.
